I år 70 ble det andre tempelet – eller tempel nummer to, for å være helt nøyaktig – brent av romerne. Etter det har jødene ikke hatt noe tempel – i stedet ble synagogene etablert. Men hvorfor?
900 år – to templer
År 70 både representerer og symboliserer et avgjørende skille i jødiske historie. Noen vil kanskje bruke uttrykket et paradigmeskifte. Den romerske hæren slo ned jødenes opprør i Judea og brente og ødela tempelet i Jerusalem. Dette tempelet hadde da stått i rundt 420 år, inkludert flere restaureringer og nybygginger underveis i denne lange perioden. Tempelet kalles normalt for det andre tempelet siden det var oppført på samme stedet som den bibelske Kong Salomo hadde oppført det første tempelet tett på fem hundre år før byggingen av det andre tempelet. Fra det andre tempelet ble ødelagt i år 70 har det ikke vært noe jødisk tempel i Jerusalem. Siden tempeltjenesten var helt sentralt i praktisering av jødedommen, måtte denne formen for gudstjeneste erstattes med noe annet og nytt. Synagogene med de daglige bønnene ble svaret.
I ørkenen måtte man ha et mobilt tempel
I innledningen nevnte vi at Kong Salomos tempel kalles det første tempelet. Betegnelsen er riktig hvis og når man snakker om et permanent sted for utføring av offertjenesten slik den er beskrevet i Toraen. Men jødenes og jødedommens historie starter lang tid før Salomo. Jødedommen som jødenes kollektive religion starter på mange måter med utgangen av Egypt som den er beskrevet i Andre Mosebok. Allerede under ørkenvandringen oppfører Moses en slags mobilt tempel. Det mobile tempelet blir ofte kallet for tabernaklet. Her ble steintavlene og paktens ark oppbevart.
I følge bibelens tekster hadde det mobile tempel en turbulent tid fra Josvas erobring av landet frem til Salomos tempel ble bygget. I en 300-års periode var det plassert i en liten by med navn Shilo, men det ble også flyttet til andre steder. I en av bibelens dramatiske fortellinger ble paktens ark i en krig erobret av filistrene som var jødenes fiende under denne perioden. Senere ble paktens ark brakt tilbake til det mobile tempelet.
Det heter ikke Tempelhøyden uten grunn…
Salomos far, Kong David, erobret i år 1003 f.v.t. Jerusalem og gjorde byen til Israels folks hovedstad. Han kjøpte senere Tempelhøyden i Jerusalem av Jebusitten Aravna[i]. I jødisk legendarisk tradisjon er Tempelhøyden det stedet der jødenes stamfar Abraham var villig til å ofre sin sønn Isak til Gud, samt stedet der stamfaren Jakob drømte sin store drøm om en stige med engler som klatrer opp og ned[ii]. Kong Davids historiske rolle ble først og fremst at han klarte å samle Israels stammer under sitt lederskap, men det ble altså hans sønn og etterfølger som kom til å oppfylle Davids drøm om å bygge tempelet. Med dette flyttet steintavlene og paktens ark inn i sin permanente bolig mange århundrer etter åpenbaringen på Sinai.
Hva er et offer, og hvorfor ofret man?
I dag kan det synes svært fremmed for oss med ofringer av dyr og/eller andre typer av matvarer. I jødedommen har det ikke vært praktisert siden år 70 og det er dermed snart to tusen år siden denne praksisen opphørte. Men offertjenesten er ikke desto mindre sentral i Toraen og derfor viktig å forstå.
Det var kun lov å bringe ofringer et spesifikt sted: «Men dere må kun søke til det stedet, som Herren, deres Gud, vil velge blant alle deres stammer for å knytte sitt navn til det som sin bolig; til dette stedet skal du komme»[iii]. Dette stedet er Jerusalem og det har derfor siden Kong Salomo oppførte tempelet i Jerusalem ikke vært lov å bringe ofre andre steder enn nettopp i tempelet i Jerusalem.
Det var detaljerte regler for ulike typer av ofringer, hvem som skulle bringe disse ofringene og hvordan offertjenesten ble utført. Mange av disse ofringene var personlige, for eksempel takksigelsesofringer eller syndofringer. Selve offertjenesten ble utført av tempelprestene (på hebraisk kohanittene) som er de mannlige etterkommere etter den første yppersteprest Aron, Moses’ bror.
Kollektive ofringer to ganger om dagen
Den religiøse tjenesten som samlet og forente hele folket var de kollektive ofringene. Det var hver eneste dag året rundt et kollektivt offer i tempelet om morgenen og et kollektivt offer om ettermiddagen. Med kollektivt offer menes at denne offertjenesten var på vegne av hele folket. Det er her viktig å bemerke at formålet med disse daglige ofringene i tempelet var handlingen i seg selv, dvs. folkets felles tjeneste av Gud.
I feiringen av Pesaḥ, festen til minne om utgangen fra Egypt, var på tempelets tid Pesaḥ-offeret den mest sentrale del av feiringen. Her slaktet hver familie et lam som man da spiste sammen. Selv om man kan se på dette som et vanlig festmåltid hadde slakting og spising av lam til Pesaḥ-festen status som en ofring. Dette har ikke foregått siden år 70, da tempelet ble ødelagt. Når jøder i dag feirer Pesaḥ har man dekket bordet for festmåltidet med en rekke symboler. Det er vanlig å ha et lite brent kjøttbein på bordet som symboliserer at man på tempelets tid da spiste Pesaḥ-offeret.
Som det fremgår hadde offertjenesten faste rammer for typer av ofringer, når eller om det var krevd å bringe et offer, hva som i fall skulle utgjøre offeret, hvor og hvordan, osv. Slik var det kun plass til små variasjoner og/eller personlig avtrykk i offertjenesten.
Synagogene var veldig tidlig ute
Tempelet i Jerusalem og offertjenesten var helt sentralt i jødedommen fra Kong Salomo bygget det første tempelet, til Romerne ødela det andre tempelet. Med Jerusalems fall og tempelets ødeleggelse skulle jødedommen tilpasses en ny tid og nye rammer. Jødene kom til å leve spredt i mange land, det som kalles for diaspora. Gudstjenesten, som hittil primært hadde kommet til uttrykk gjennom den sentraliserte offertjenesten i tempelet, måtte også finne en ny form.
Synagoger og bønn kom i stedet for offertjenesten i tempelet. Det er imidlertid ikke snakk om noe som skjedde på dagen. Allerede på det andre tempelets tid eksisterte det synagoger. Man har ved arkeologiske utgravninger funnet synagoger fra tiden før tempelets ødeleggelse i Israel (det gamle Judea). I følge den samtidige jødiske historikeren Josephus[iv] fantes det synagoger rundt om i landet på steder som Dora, Caesarea, Nazareth og Capernum. Det var også synagoger i Egypt og Babylonia (dagens Irak), der mange jøder bodde på denne tiden. I følge en legende i Talmud fantes det 394 synagoger i Jerusalem i den historiske perioden da romerne ødela byen[v].
De daglige bønnene i en form som likner den vi har i dag, startet også med å ta form i denne perioden dvs. på det andre tempelets tid. I starten av denne perioden fungerte en rabbinsk lovgivende forsamling, direkte oversatt fra hebraisk kaltes denne institusjonen «mennene i den store forsamlingen»[vi]. I følge Talmud[vii] ble den sentrale bønnen som jøder ber ved alle de daglige gudstjenestene inkludert de spesielle tilleggsgudstjenestene på de ulike jødiske helligdagene, innstiftet på denne tiden av denne forsamlingen.
Derfor er det tre gudstjenester hver dag
Jødisk gudstjeneste er basert på faste bønner til faste tidspunkter. Man ber tre ganger om dagen: morgen, ettermiddag og kveld. I Talmud diskuteres bakgrunnen for at det nettopp er tre daglige gudstjenester. Et synspunkt som kommer frem er at hver av stamfedrene innstiftet hver sin gudstjeneste: Abraham innstiftet morgenbønnen, Isak innstiftet ettermiddags bønnen og Jakob innstiftet kveldsbønnen. Dette indikerer at daglige bønner har eksistert siden jødedommens fødsel. Imidlertid fremmes det også et annet synspunkt, at de daglige bønnene ble innstiftet tilsvarende de daglige ofringene i tempelet. Som nevnt over var det to sentrale og felles daglige ofringer i tempelet, brennofferet om morgenen og brennofferet om ettermiddagen. Morgenbønnen og ettermiddags bønnen har fått samme hebraiske navn som disse to ofringene[viii]. Det var ikke offertjeneste i tempelet på kvelden, dvs. etter mørkets frembrudd. Likevel var det ulike typer av røyk som stadig brant og man innstiftet kveldsbønnen tilsvarende denne aktiviteten. Uansett historisk bakgrunn, utgjør de tre daglige gudstjenestene et svært sentralt element i jødedommen.
Samme bønnebok – Siddur – over hele verden
Gudstjenestene har en fast tid på dagen og bønnene som leses ved gudstjenestene har en fast form, dvs. tekster som leses dag etter dag ved gudstjenestene. Bønnene er skrevet på hebraisk og samlet i siddur, den jødiske bønneboken.
Dette konseptet innebærer at jøder kan reise og delta i gudstjenester rundt i verden som i prinsippet er lik den gudstjenesten som vi for eksempel kjenner her fra Norge. Etter at jøder har levd i ulike deler av verden i flere tusen år har det naturligvis utviklet seg noen lokale tilpasninger. Generelt finnes det 4-5 forskjellige tradisjoner for innholdet i siddur. I Norge følges den askenasiske tradisjonen som er en tradisjon med utspring i Tyskland og Vest-Europa. Selv med disse forskjellige tradisjonene er forskjellene ikke større enn at man kjenner seg hjemme i gudstjenesten, uansett hvilken tradisjon som følges.
Slik er rammene rundt gudstjenesten
Det kollektive perspektivet fra tempeltjenesten, symbolisert i de to daglige felles ofringer, er videreført i rammene rundt gudstjenestene i synagogen. For å kunne avholde en felles gudstjeneste kreves det at det er 10 voksne menn til stede. I denne sammenhengen regnes gutter for å være voksne fra de har fylt 13 år. Tanken bak er nettopp at synagogen er en felles arena der man skal komme sammen for å be. Praktisk tatt alle bønnene i siddur er skrevet i flertallsform.
Gudstjenestene ledes av en kantor eller en forsanger. Rabbineren har ingen spesielle funksjoner i selve gudstjenesten.
Den eneste synagogen i Norge der det holdes jevnlige gudstjenester er synagogen i Oslo. Der arrangeres det gudstjenester på Shabbat og helligdager, men kun ved spesielle anledninger på hverdager.
Derfor brenner det alltid et lys i synagogen
Synagogen er ikke tempelet. Likevel inneholder synagogen noe symbolikk som knytter linjene tilbake til tempelet. Derfor er det i alle synagoger en lampe eller et lys som er tent eller brenner permanent. Det evige lyset symboliserer at den syvarmede lysestaken i tempelet, Menoraen, alltid var tent.
[i] Andre Samuel 24:24
[ii] Første Mosebok 22:1-19, Første Mosebok 28:10-22
[iii] Femte Mosebok 12:5.
[iv] Josephus Flavius, 37 – ca. 100. Jødisk historiker som først kjempet mot romerne, men som senere levde i Roma som romersk borger med tette forbindelser til keiseren.
[v] Babylonsk Talmud, Ketubot 105A
[vi] Mishna Avot, 1.1
[vii] Babylonsk Talmud, Berachot 26B. Se kommentaren til Rashi (som er trykket ved siden av selve talmudteksten)
[viii] Babylonsk Talmud, Berachot 26B
